Sirkulær hindring i bygningens verdikjede

Byggenes verdikjede har de siste månedene opplevd økt vekt på omstillingen til en sirkulær økonomi. Omstillingen har alltid vært hindret av inkonsekvent definisjon – og dermed forståelse, mangelen på en håndgripelig prosjektbegrunnelse og utilstrekkelige regulatoriske drivere. Definisjonen blir imidlertid nå tydeligere. Dette har blitt muliggjort av ny regulering som EU-taksonomien og EUs Sustainable Products Initiative, som inkluderer både en revisjon av byggevareforordningen og den nye Eco-design for Sustainable Products Regulation.

Et økt press på investeringsmiljøet er også vitne til gjennom anvendelsen av Sustainable Finance Disclosure Regulation (SFDR), som tvinger investorer til tydelig å merke investeringer med hensyn til deres bærekraftige innvirkning. Omstillingen til en sirkulær økonomi er en del av EU-taksonomien og er derfor “merket” som å ha en bærekraftig innvirkning med hensyn til å påvirke og veilede investeringsbeslutninger.

Når det ovennevnte er kombinert med erkjennelsen av at det er praktisk talt umulig å oppfylle kravene i Parisavtalen uten omstilling til en sirkulær økonomi, forventes det nå betydelige forstyrrelser på tvers av bygningens verdikjede som vil gjøre integrering av sirkulærøkonomiske prinsipper i de ulike aktørene. av bygningenes verdikjede skifter fra en "fint å gjøre" til en "må-gjøre".

Ringvirkningen av aggressiv regulering kombinert med investor- og kundeforventninger betyr at ingen aktører i bygningens verdikjede vil være upåvirket av den forventede sirkulære forstyrrelsen med alle aktører som blir presset til å levere på verdikjedens behov for å omstille til en sirkulær økonomi.

Figuren under illustrerer nøkkelaktørene innenfor verdikjeden og sammenkoblingen. I de følgende avsnittene blir noen sentrale problemstillinger som hver aktør vil møte ytterligere utdypet.

Først av alt, la oss vurdere investorene. Med tydelighet kommer tillit og med tillit kommer investering. Den største hindringen for sirkulære investeringer til dags dato har vært uklarhet rundt hva som er en sirkulær investering og hvordan man måler konkret innvirkning.

Innføringen av en EU-taksonomi (selv om det er langt fra perfekt) setter en viss struktur på hva som er en bærekraftig investering og hva som ikke er det. EU-taksonomien for sirkulær økonomi som for tiden er under utkast, gjør det mulig for investorer å merke investerings- og fondstyper angående deres tilpasning til sirkulærøkonomiske prinsipper. Dette vil fremme investeringsstrømmer i taksonomijustert sirkulær teknologi og infrastruktur, som forventes å øke veldig i de kommende årene.

Men den økte muligheten til å investere kommer med en ny bølge av komplekse regulatoriske krav. Merkingen av investeringsfond, basert på strenge offentliggjøringskrav, som artikkel 8 (lysegrønn) og artikkel 9 (mørkegrønn), gir investor klarhet med hensyn til sirkulær og bærekraftig innvirkning, men de krever også inngående teknisk ekspertise ved vurdering krav, tolkning av tekniske kriterier, og screeningsprosesser.

Å gå utover en engangsscreening for å integrere taksonomikriterier i investeringsstrategi og planlegging, krever omfattende kapasitetsbygging gjennom ulike trinn i investeringssyklusen. Å utarbeide planer for å optimalisere investeringsavkastningen med sirkulærøkonomiske kriterier i tankene, krever revisjon av KPI-er og mål. Dette vil selvsagt påvirke krav til fremtidige porteføljer og fond og dermed alle andre aktører på tvers av verdikjeden.

Offentlige myndigheter og etater vil, akkurat som investorer, spille en kritisk rolle i å katalysere etterspørselen etter sirkulære bygg og vil bestemme den forstyrrende veien til sirkularitet for offentlig sektor. Å identifisere hvordan den veien skal se ut, vil imidlertid være en dyp utfordring.

Hvordan bør effektive frontløper- og demonstrasjonsprosjekter utformes for å stimulere de sterkt nødvendige nye sirkulære produktene og prosessene i de umodne sirkulære markedene? Hvordan kan læringen fra disse prosjektene omsettes til effektive virkemidler, som ambisiøse krav til offentlige anskaffelser eller gjennomførbare minimumskrav til sirkularitet som umiddelbart kan rulles ut?

En fin balanse må opprettholdes mellom å drive omstillingen med nødvendig hastighet uten å gå på akkord med andre politiske agendaer (f.eks. rimelige og bærekraftige boliger) eller eksisterende rammer og prosesser (f.eks. allerede obligatoriske sertifiseringsordninger for bærekraft som DGNB).

Til syvende og sist er det gjennom offentlige myndigheters og etaters økende politiske mandat og deres brede spekter av politiske stimuli at integreringen av sirkularitet gradvis vil bli et “må-gjøre” i alle offentlige bygninger. Dette kan være den kraftige innflytelsen av offentlige anskaffelser, obligatoriske krav til sirkularitet eller klima- og ressursmål, som vil innvirke på andre aktører i bygningens verdikjede. muliggjør reparasjon, tilbakelevering eller ressurseffektivitet og lav miljøpåvirkning.

Eiere av eiendeler, som private foretak med flere produksjonsanlegg eller selskaper med mange kontorbygg, er som standard viktige komponenter i verdikjeden. Virksomheten deres er kanskje ikke selve byggingen eller utviklingen av bygninger, men det er en forpliktelse til å sikre at deres eksisterende eiendeler er fremtidig egnet, og at fremtidig utvikling av eiendeler overholder sentrale sirkulærrelaterte forskrifter. Dette vil bli mye mer uttalt med innføringen av Corporate Sustainability Reporting-direktivet – en introduksjon som også vil bringe med seg European Sustainability Reporting Standard for Resource Management & Circular Economy (ESRS 5). Også klimaambisjonene til eierne av aktiva vil legge vekt på sirkulære bygg.

Eiere av aktiva sitt viktigste redskap for endring er anskaffelser. Å utvikle en sirkulær anskaffelsesstrategi og kriterier for å sikre at fremtidige eiendeler er i samsvar med sirkulære prinsipper som lang levetid, gjenbrukbare, resirkulerbare eller komposterbare produkter og materialer er nøkkelen.

Eksempler på slike kriterier er anskaffelse av produkter som er gjenbrukt, modulbasert, holdbart eller har resirkulert innhold eller tjenester som muliggjør reparasjon, tilbakelevering eller ressurseffektivitet og lav miljøinnvirkning. Skalering av slik sirkulær praksis krever en rekke organisatoriske endringer, som nye retningslinjer, plattformer, informasjons- og lagringssystemer, avdelingssamarbeid på tvers og partnerskap med leverandører og avtakere.

Prosjekter med høyt potensial må identifiseres basert på forventede innvirkninger og enkel implementering, ledsaget av nye KPI-er for å støtte overvåking og rapportering.

Utviklere står også overfor en rekke utfordringer i den sirkulære omstillingen. For utviklere er det avgjørende å tiltrekke seg investeringer og illustrere avkastning på investeringen. Men vil integreringen av sirkulære prinsipper i utviklingen øke verdien når det veies opp mot kostnadene? For bolig-, kommersielle, salgs- eller utleieutviklinger? Regulering fjerner noe uklarhet med hensyn til hva som er eller ikke er en sirkulær utbygging, men det er fortsatt usikkerhet for utbyggere med hensyn til verdiskaping.

Sirkulære beregninger, kriterier og overordnet verdiforslag må forklares både for investorer og leietakere/kjøpere. Regulering hjelper til med å artikulere det overordnede forslaget, men etterlater utvikleren med en bratt læringskurve ettersom utviklerens rolle er sentral med hensyn til å tiltrekke sirkulære investeringer, men også drive denne investeringen gjennom hele verdikjeden.

Utbygger forventes å omsette sirkulær ambisjon og regulering til virkelighet. Foreløpig kan utviklere mangle erfaringen til å absorbere og bruke nye sirkulære beregninger og kriterier. Ikke bare kan tolkning av disse nye standardene og målene være en utfordring, men også identifiseringen av hvordan disse målene kan nås i virkelige byggeprosjekter. Anbud og planer vil måtte revurderes med hensyn til hvordan sirkulære kriterier og nye standarder integreres i utviklingen, og tar hele livssyklusen i betraktning, mens man sjonglerer med de økonomiske konsekvensene av beslutningene som må tas - i mange tilfeller, som krever en radikal omtanke.

Tjenesteleverandører som arkitekter og ingeniører er nå pålagt å finne de tekniske og designmessige løsningene for nye sirkulære byggekrav og ambisiøse standarder videreført av investorer og byggutviklere. Tjenesteleverandøren må vurdere sirkulære krav gjennom bygningens livssyklus, dvs. planlegging, design, konstruksjon, drift og demontering. Alle stadier av byggesyklusen tvinger tjenesteleverandøren til å revurdere sin tilnærming.

For eksempel vil designstadiet kreve vurdering av design for lang levetid, modularitet, tilpasningsevne og demontering for å optimalisere og øke verdien over tid ved forskjellige bygningslag (f.eks. strukturer, bygningskonvolutter, interiører, byggesystemer). Designeren må også vurdere integrasjonen av økte prosentandeler av resirkulerte og gjenbrukte materialer for å møte ambisiøse regulatoriske og investormål.

Produsenter vil finne seg selv utsatt for skarp konkurranse om miljømessige og sirkulære ytelser til produktene deres og deres samsvar med sirkulære kriterier som verdikjeden allerede begynner å kreve, for eksempel prosentvis resirkulert innhold og resirkulerbarhet. Nye markedsaktører som tilbyr, ikke bare produkter, men også forretningsmodeller som oppfyller de nye kravene, vil øke konkurransen betydelig og forstyrre verdikjedens status quo.

For å omfavne forstyrrelsen og forbli konkurransedyktige, må produsentene oppdatere design og produksjonsprosesser, men også spesifikt materialinnhold. Under denne søken må forsyningsrisikoer knyttet til for eksempel knappe sekundære og biobaserte materialer fra de underutviklede og ustadige innkjøpsmarkedene tas opp.

Produsenter må nå også ha et bredere perspektiv med hensyn til å takle livssyklusinnvirkninger utover produksjon (f.eks. under bruk eller utløp av produkter). Dette kan være tjenester som gjør det mulig for kunder å bruke materialer og produkter på den mest produktive og ressurseffektive måten (f.eks. prefabrikkerte, bestillingsvare, mengdeoptimalisering) eller infrastruktur for å sikre store voluminnsamlingsveier for å sirkulere utgåtte produkter og materialer tilbake i verdikjeden.

Kravene til den sirkulære økonomiomstillingen vil kanskje merkes mest av entreprenør- og byggebransjen, med tilgang til nødvendige volumer av sirkulære materialer som den største utfordringen. Med regulering som beveger seg mot spesifikke prosentandeler av resirkulerte, gjenbrukte og fornybare materialer, vil entreprenøren stå overfor en betydelig forsyningsutfordring. De som kan sikre tilgang til større volum av materialer vil ha et tydelig konkurransefortrinn. Dermed vil kontroll av forsyningskjeden av gjenbrukt, resirkulert og fornybart bygningsmateriale bli et strategisk mål, spesielt for de større entreprenørene, for eksempel etablering av spesifikke datterselskaper. Prisen på materialer vil også være et problem med forventet økning.

Videre er det en forpliktelse for byggebransjen til å utvikle seg med hensyn til byggeteknikker for å muliggjøre gjenbruk og resirkulering på demonteringsstadiet, men også tilpasse seg bruk av nye og kanskje ukjente materialer.

Omstillingen til en sirkulær økonomi er uunngåelig selv om det er vanskelig. Språket i form av begreper, beregninger og kriterier er nytt i bygningens verdikjede. Kompleksiteten og sammenkoblingen vil tvinge frem reelt samarbeid på tvers av verdikjeden ulikt noe tidligere.

Nytenkning og økosystemtenkning er overbrukte klisjeer, men i dette tilfellet tror vi at begge deler er avgjørende for alle aktører i bygningens verdikjede. Uten å tenke nytt om hvordan materialer produseres, hvordan bygninger designes, konstrueres og drives, vil omstillingen være vanskelig.

Det er nesten umulig for noen aktører i verdikjeden å tro at den kan lykkes i omstillingen til en sirkulær økonomi isolert uten å samarbeide, innovere og jobbe med de både over og under dem i verdikjeden.

Ettersom byggenes verdikjede utfordres av sirkulær hindring, forventes det å utfolde seg en kraftig vei for vekst – både for de mer etablerte virksomhetene i verdikjeden, men også for nye aktører, som kommer til gjennom den sirkulære omstillingen. De elementene i verdikjeden som omfavner og prioriterer målene for den sirkulære omstillingen og lærer å operere utover status quo, vil gjøre hindringer til muligheter. De vil spille en viktig rolle i den sirkulære omstillingen, og utnytte nye markeder og kunder.