Allyship i handling

Jess: Jeg vil begynt med aktiv lytting. Ta deg virkelig tid til å få kunnskap om menneskene rundt deg og forsøk å forstå deres perspektiv og bakgrunn. Det krever at du legger dine egne til siden i samtale med andre. Forsøk å forstå andres erfaringer gjennom deres egne ord og fortellinger.

For min egen del tror jeg at det mye av det å være en alliert skjer i alle de små øyeblikkene, som eksempelvis pauser i arbeidet. De stundene der du ikke snakker om jobben, men bare prater med en kollega og blir kjent med vedkommende. Jeg tror at vi ofte har det for travelt og ikke setter nok pris på disse stundene.

Jess: Ja, det har jeg. Den opplevelsen bærer jeg fortsatt med meg. Jeg satt i et eksternt møte, og plutselig endret hele samtalen karakter. . Jeg følte meg ille til mote, men jeg var ganske ung og visste ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle komme meg ut av det. En av mine eldre kolleger som var med i møtet så at jeg følte meg ille til mote og fant en måte å endre samtalen på. Denne personen gjorde det smidig og raskt, noe jeg virkelig var svært takknemlig for.

I dette scenariet kunne min kollega bare ha oversett mitt ubehag, men vedkommende gjorde det som trengtes for å få meg til å føle meg trygg. Jeg fant faktisk senere ut at min kollega snakket med personen vi var sammen med etter møtet, og forklarte at det som hadde blitt sagt, var upassende.

Jeg tror virkelig ikke at det finnes en bedre måte å takle en slik situasjon på. Da det skjedde var jeg svært glad for at min kollega ikke laget en scene, men helt diskret bare endret samtaleemnet og deretter tok seg tid til å ta det opp med den aktuelle personen i etterkant. Dette er en viktig del av allyshipforståelsen; det å være en alliert for å hjelpe andre til å lære. Og denne opplæringen trenger ikke alltid skje på en veldig offentlig, konfronterende måte.

Jess: Nå er jeg kanskje litt direkte … men for å være en god alliert, må folk ta ansvar for sine egne privilegier. De må forstå at de ikke selv står i sentrum for problemet og at ingen legger skylden på dem. Men de må ta ansvar for det de sier og gjør.

Og vi må forstå at allyship ikke er en perfekt prosess. Det krever mye repetisjon. Vi gjør alle feil. Og det handler ikke om å påpeke det når noen gjør riktig eller galt, men om å lære av og forstå våre svært ulike erfaringer. Det handler om å være villige til å lære, tilpasse seg og engasjere seg, i tillegg til å lytte aktivt. Det handler ikke om å fordele skyld.

Jess: Ikke vær redd for å stille spørsmål. Spre informasjon og bruk den. Jeg tror at folk av og til unngår det de de ikke helt forstår. Men da blir det ingen forandring. Vær ikke redd, ha som mål å lære deg mer hele tiden!

Og ærlig talt, så tror jeg at Rambøll generelt sett gjør en god jobb ved å skape muligheter for at folk kan dele sine historier, og ved å tilby arenaer hvor vi kan ta samtalen litt videre enn å snakke teori. Det er viktig å ha kunnskapen og informasjonen, men til syvende og sist handler det om hva vi gjør, og leverer. Det er det viktigste.

Jess: Jeg tror at Pride ofte blir sett på som en feiring. Og det er flott at vi viser vår solidaritet og at vi feirer. Men det er også viktig å anerkjenne historien bak Pride og hva som er opprinnelsen. . LGBTQ+-opplevelsene er ikke begrenset til juni måned.